Jeg gjør ofte ting jeg ikke kan. Å synge, for eksempel, er jeg sånn passe god til. Men så skal det altså gjøres likevel. Ofte! Så jeg varmer opp stemmen, gjør øvelser for å myke opp, øvelser for å få styrke på de rette stedene, og jeg synger. Ehem.
Her om dagen skjedde det noe. Jeg går tydeligvis rundt og tror at det jeg har lært sitter. Litt sånn en gang for alle. Men neida.
I rundt tre år nå, har vi brukt Ruth Milhelmine Meyer. Jeg husker at vi det første året ikke sang en tone. Vi jobba bare med plassering av kroppen etter hva hver enkelt trengte, og øve styrke og fleksibilitet i det hun kaller «dantienne», (kinesisk/fra Chi Gong, viser til nedre mageregion, litt «inni der») og kroppen ellers. Vi terper på at vi må «være på jobb» og samtidig være ledig og rørlig i hofte/underliv/nedre mageregion.
Blant annet.
Nå jobber vi med Ruth og Kong Kødd-forestillingen og så skjedde det igjen. Jeg glemte «dantienne» og alt annet om hva hun har lært meg virka det som. Jeg sto på gulvet og vi hadde en gjennomkjøring. Akkurat da sleit jeg litt med å vite hva jeg skulle gjøre og prøvde litt hardt. Mye energi, litt framover med hodet og stemmen var litt høy i volum og leie. Frustrasjon! Ubehag! Da kom Ruth bort til meg midt i min tekst-del, tok ei hånd på det ene hoftebeinet mitt og dytta meg forsiktig på plass. I det samme øyeblikket forandra stemmens kvalitet seg helt! Jeg hadde en tone som jeg ikke egentlig prøvde å endre på men den liksom «falt på plass» nedi meg da hun korrigerte stillingen jeg sto i. De andre i rommet hørte det like godt som meg og vi lo. Er det mulig? At det skal være så vanskelig og så enkelt?
Som forteller og scenearbeider må jeg ha en sunn stemme for å klare jobben dag etter dag. Ute og inne. For intimscene og for et stort publikum . Ikke bare det. Stemmen skal også kunne uttrykke ulike ting uten at jeg havner i klisjéfella og jeg skal være god å lytte til. Så da leide vi inn ekspertise. Noen som kan det vi ikke kan så godt selv.
Å bruke folk som kan noe annet enn det vi kan, har blitt en slags hovedregel for meg og to av mine kollegaer, Øystein Vestre og Sara Birgitte Øfsti. Vi samarbeider om mye, og blant annet om bloggen scenefortelling.no. Øfsti/Vestre/Haugland har i vår mottatt støtte fra Norsk Kulturråd for nettopp å få til et langsiktig utviklingsarbeid, for på den måten å utforske egen kunstpraksis. Vi vil dessuten prøve å dele, samtale og vise noe av det vi finner ut. Du kan lese mer om oss på facebook under Øfsti/Vestre/Haugland.