Kristine Haugland

Meny

Nytt

Hvem er fortelleren?

Hva skal jeg kalle meg? Forteller? Sceneforteller? Scenekunstner?

I det siste har jeg hatt behov for å kalle meg noe annet enn bare forteller. Jeg er usikker på hva jeg bør og det enkle er som kjent det beste. Så hvorfor knote det til?

Jeg må stort sett forklare hva jeg mener når noen spør meg om yrket mitt. Det er jeg blitt vant til. Nylig løy jeg og sa jeg var lærer, men det skulle jeg ikke gjort. Annen hstorie. Jeg pleier å være grei og ærlig jeg å si at jeg forteller eller opptrer med egne tekster eller folkedikta materiale i et intimsceneformat. Oftest for barn og unge, men iblant for voksne. Noe sånt. Gjerne litt mer, hvis folk blir ivrige. Og så svarer de kanskje «Å, er du scenekunstner, da?» eller «Men hva er forskjellen på en forteller og en skuespiller?» (Om DET kommer et eget innlegg!). Eller «Er du en slags blanding mellom forfatter og skuespiller?» De spør heldigvis ikke lenger om jeg leser høyt fra bøker.

Men. Jeg merker at spørsmålene har blitt bedre eller tettere opptil min virkelighet etter at jeg begynte å kalle meg sceneforteller. Jeg tror rett og slett det hjelper meg å være tydelig på hva jeg kan. Jeg vil si noe om slags type forteller jeg er. Og i neste omgang hva jeg kan tilby.

Så da har jeg behov for å skape et skille. Jeg tror fortellerne trenger skiller. Tida er moden.

Jeg er ganske enkelt bedre på noe og dårligere på andre ting. Jeg kan for eksempel ikke så mye om hvordan en naturfagslærer best kan bruke fortelling i sin undervisning. Eller hvordan en sykepleier kan bruke det i sitt arbeid med smertelindring. Hvordan museumsfolk klarer å formidle med bruk av masse fakta eller en bibliotekar formidler litteratur ved bruk av fortelling. (Nå kommer jeg visst stadig på ting jeg ikke kan, men jeg stopper her. Uffda 😉 De andre kan en hel masse jeg ikke har kompetanse på. De har erfaring og fagbakgrunn som gjør at det funker. Det er veldig mange som bruker fortelling i sin jobb og det er mange som har spesialisert sitt fulltids fortellervirke i en annen retning enn jeg har gjort. Fint! Jeg er for å gjøre det man kan.

Scenefortelling er sjanger på feltet som forholder seg til scenekunsten. Jeg er sceneforteller. Jeg er opptatt av form og tekst og rom og stemme og rytme og, ja… Og så videre. Jeg er opptatt av publikum og kaller dem det. Ikke lenger lytter, for jeg vet jo at de tar inn hele bildet: Av meg, av stemmen og ordene, hvordan jeg oppfører med og det som er rundt. Ramma, begynnelse og slutt og hele pakka. Jeg lener meg på teaterbakgrunnen min og forholder meg gjerne til andre scenefolk når jeg skal samarbeide med noen.

Er det bedre enn noe annet? Jeg tror ikke det, men jeg tror det er klarere. Tydeligere for meg når jeg skal utvikle noe nytt og når jeg skal selge. Fortellermiljøet har lenge jobbet for sin egenart. At vi fortellere har et «vi». Det har vært og er fremdeles et viktig arbeid. Vi kan noe annet enn andre yrkesgrupper vi sammenligner oss med. Men jeg tror vi skal tørre å si at det er ulike sjangre fortellere og ulike kompetansekrav.

Norsk Fortellerforum skal 25. februar 2014 ha en fagkveld der tittelen er «Å ta fortellingen ut: Hvem er fortelleren?» Da dukket det opp noen tanker i mitt hode. Det er vel meninigen? «Å ta fortellingen ut» viser vel til hvordan vi selger oss og hvordan vi snakker om det vi gjør. Sånn leser jeg det, i alle fall. «Hvem er fortelleren?». Jeg tror jeg er nærmere hvem denne fortelleren er, i allefall.

Jeg gleder meg til kveldens fagdiskurs! Håper å se mange kollegaer der. Se www.norskfortellerforum.no

Se forresten også vår begrunnelse for navnevalget på denne bloggen her:

http://scenefortelling.no/?page_id=9