Uncategorized

Jeg gjør ofte ting jeg ikke kan. Å synge, for eksempel, er jeg sånn passe god til. Men så skal det altså gjøres likevel. Ofte! Så jeg varmer opp stemmen, gjør øvelser for å myke opp, øvelser for å få styrke på de rette stedene, og jeg synger. Ehem.

Her om dagen skjedde det noe. Jeg går tydeligvis rundt og tror at det jeg har lært sitter. Litt sånn en gang for alle. Men neida.

I rundt tre år nå, har vi brukt Ruth Milhelmine Meyer. Jeg husker at vi det første året ikke sang en tone. Vi jobba bare med plassering av kroppen etter hva hver enkelt trengte, og øve styrke og fleksibilitet i det hun kaller "dantienne", (kinesisk/fra Chi Gong, viser til nedre mageregion, litt "inni der") og kroppen ellers. Vi terper på at vi må "være på jobb" og samtidig være ledig og rørlig i hofte/underliv/nedre mageregion.

Blant annet.

Nå jobber vi med Ruth og Kong Kødd-forestillingen og så skjedde det igjen. Jeg glemte "dantienne" og alt annet om hva hun har lært meg virka det som. Jeg sto på gulvet og vi hadde en gjennomkjøring. Akkurat da sleit jeg litt med å vite hva jeg skulle gjøre og prøvde litt hardt. Mye energi, litt framover med hodet og stemmen var litt høy i volum og leie. Frustrasjon! Ubehag! Da kom Ruth bort til meg midt i min tekst-del, tok ei hånd på det ene hoftebeinet mitt og dytta meg forsiktig på plass. I det samme øyeblikket forandra stemmens kvalitet seg helt! Jeg hadde en tone som jeg ikke egentlig prøvde å endre på men den liksom "falt på plass" nedi meg da hun korrigerte stillingen jeg sto i. De andre i rommet hørte det like godt som meg og vi lo. Er det mulig? At det skal være så vanskelig og så enkelt?

Som forteller og scenearbeider må jeg ha en sunn stemme for å klare jobben dag etter dag. Ute og inne. For intimscene og for et stort publikum . Ikke bare det. Stemmen skal også kunne uttrykke ulike ting uten at jeg havner i klisjéfella og jeg skal være god å lytte til. Så da leide vi inn ekspertise. Noen som kan det vi ikke kan så godt selv.

Å bruke folk som kan noe annet enn det vi kan, har blitt en slags hovedregel for meg og to av mine kollegaer, Øystein Vestre og Sara Birgitte Øfsti. Vi samarbeider om mye, og blant annet om bloggen scenefortelling.no. Øfsti/Vestre/Haugland har i vår mottatt støtte fra Norsk Kulturråd for nettopp å få til et langsiktig utviklingsarbeid, for på den måten å utforske egen kunstpraksis. Vi vil dessuten prøve å dele, samtale og vise noe av det vi finner ut. Du kan lese mer om oss på facebook under Øfsti/Vestre/Haugland.

Hva skal jeg kalle meg? Forteller? Sceneforteller? Scenekunstner?

I det siste har jeg hatt behov for å kalle meg noe annet enn bare forteller. Jeg er usikker på hva jeg bør og det enkle er som kjent det beste. Så hvorfor knote det til?

Jeg må stort sett forklare hva jeg mener når noen spør meg om yrket mitt. Det er jeg blitt vant til. Nylig løy jeg og sa jeg var lærer, men det skulle jeg ikke gjort. Annen hstorie. Jeg pleier å være grei og ærlig jeg å si at jeg forteller eller opptrer med egne tekster eller folkedikta materiale i et intimsceneformat. Oftest for barn og unge, men iblant for voksne. Noe sånt. Gjerne litt mer, hvis folk blir ivrige. Og så svarer de kanskje «Å, er du scenekunstner, da?» eller «Men hva er forskjellen på en forteller og en skuespiller?» (Om DET kommer et eget innlegg!). Eller «Er du en slags blanding mellom forfatter og skuespiller?» De spør heldigvis ikke lenger om jeg leser høyt fra bøker.

Men. Jeg merker at spørsmålene har blitt bedre eller tettere opptil min virkelighet etter at jeg begynte å kalle meg sceneforteller. Jeg tror rett og slett det hjelper meg å være tydelig på hva jeg kan. Jeg vil si noe om slags type forteller jeg er. Og i neste omgang hva jeg kan tilby.

Så da har jeg behov for å skape et skille. Jeg tror fortellerne trenger skiller. Tida er moden.

Jeg er ganske enkelt bedre på noe og dårligere på andre ting. Jeg kan for eksempel ikke så mye om hvordan en naturfagslærer best kan bruke fortelling i sin undervisning. Eller hvordan en sykepleier kan bruke det i sitt arbeid med smertelindring. Hvordan museumsfolk klarer å formidle med bruk av masse fakta eller en bibliotekar formidler litteratur ved bruk av fortelling. (Nå kommer jeg visst stadig på ting jeg ikke kan, men jeg stopper her. Uffda 😉 De andre kan en hel masse jeg ikke har kompetanse på. De har erfaring og fagbakgrunn som gjør at det funker. Det er veldig mange som bruker fortelling i sin jobb og det er mange som har spesialisert sitt fulltids fortellervirke i en annen retning enn jeg har gjort. Fint! Jeg er for å gjøre det man kan.

Scenefortelling er sjanger på feltet som forholder seg til scenekunsten. Jeg er sceneforteller. Jeg er opptatt av form og tekst og rom og stemme og rytme og, ja... Og så videre. Jeg er opptatt av publikum og kaller dem det. Ikke lenger lytter, for jeg vet jo at de tar inn hele bildet: Av meg, av stemmen og ordene, hvordan jeg oppfører med og det som er rundt. Ramma, begynnelse og slutt og hele pakka. Jeg lener meg på teaterbakgrunnen min og forholder meg gjerne til andre scenefolk når jeg skal samarbeide med noen.

Er det bedre enn noe annet? Jeg tror ikke det, men jeg tror det er klarere. Tydeligere for meg når jeg skal utvikle noe nytt og når jeg skal selge. Fortellermiljøet har lenge jobbet for sin egenart. At vi fortellere har et «vi». Det har vært og er fremdeles et viktig arbeid. Vi kan noe annet enn andre yrkesgrupper vi sammenligner oss med. Men jeg tror vi skal tørre å si at det er ulike sjangre fortellere og ulike kompetansekrav.

Norsk Fortellerforum skal 25. februar 2014 ha en fagkveld der tittelen er «Å ta fortellingen ut: Hvem er fortelleren?» Da dukket det opp noen tanker i mitt hode. Det er vel meninigen? «Å ta fortellingen ut» viser vel til hvordan vi selger oss og hvordan vi snakker om det vi gjør. Sånn leser jeg det, i alle fall. «Hvem er fortelleren?». Jeg tror jeg er nærmere hvem denne fortelleren er, i allefall.

Jeg gleder meg til kveldens fagdiskurs! Håper å se mange kollegaer der. Se www.norskfortellerforum.no

Se forresten også vår begrunnelse for navnevalget på denne bloggen her:

http://scenefortelling.no/?page_id=9

 

Jeg blir lett nervøs. I det siste har jeg hatt en litt ekstra plagsom liten klump i magen. Jeg har også begynt å drømme at jeg skal opptre og så viser det seg at jeg er helt naken og dessuten ikke husker noe av teksten. Lyder det kjent?

Så da liker jeg å skylde på noen: Øystein Vestre, Sara Birgitte Øfsti og meg selv som insisterer på å prøve nye arbeidsmetoder og å ta sjanser. Hvorfor vil vi oss selv så vondt? Når vi bare gjør som vi pleier funker det jo så fint? Med arbeidet med prosjektet "Kong Kødd" vil vi lage fortellerkunst som går nye veier, sier vi. Altså, la meg prøve å si hvorfor.

Vi kommer fra en fagtradisjon der indre bilder er et sentralt verktøy og et mål. Ja, et grunnprinsipp. Når vi jobber med et materiale setter vi bildene sammen til handlingsforløp som blir fortellerens manus. Det er dessuten et mål at publikum skal lage sin egen indre film når de lytter. En fattigmannsfilm. Er ikke det et fint ord? Vi liker det. Vi kan dette! Når vi jobber sånn ER vi i konfortsonen vår. Digg. Uansett: Vi forteller til dem som er tilstede slik at de forstår det vi vil si med historien. Publikum skal helst leve seg inn i fortellingen og føle med protagonisten. Og det får vi til! Det funker! Men tar vi det for gitt at det skal være sånn? Finnes det problemer med dette idealet?

Den første gang jeg ble var denne problemstillingen, var jeg på et møte i England med Federation for European Storytelling. Vi var ca 40 stk som skulle forme organisasjonen og det var heftige diskusjoner om vedtektene. Interessene var mange og meningene sterke, men dessuten synes jeg på et tidspunkt at stemningen ble litt vel hissig særlig mot de som ledet møtet. Hva skjedde? Jeg tenkte mye på det i etterkant og kom fram til at problemet var at møtelederne (to fremragende dyktige fortellere) var fortellere! De brukte jo de samme teknikkene som når de opptrer på scenen. De forførte og brukte kunstens språk når det var saklighet og proforma som var sjangeren! Det gjorde, mener jeg, at vi som satt i salen følte oss forført til å komme fram til noe bestemt.

Det oppstår et dilemma når fortelleren fra scenen er sikker på å være bærer av et svar med sin fortelling. Når budskapet formidles så godt at publikum lever seg inn i og ’følger’ alt fortelleren sier kan det være problematisk. Særlig hvis vi ikke er dette bevisst.Tenk deg at en forteller som opptrer for barn hadde en rasistisk moral, for eksempel, ville ikke det tydeliggjort makta vi har på scenen og hvordan det kan være farlig?

Derfor vil vi nå teste måter å åpne tolkningsrommet på. Hvordan gjør vi det? Hvordan blir det? Svaret er langt fra klart, men en ting er sikkert: Vi tar sjansen. Og hvem vet, kanskje oppstår det noe kult?

Les mer om oss på scenefortelling.no

Jeg har vært på flere turneer i høst. Det har vært travelt til tider, men reising er en side ved jobben jeg liker godt. Visste du at vestlandet har et flytende bibliotek? At utsikten fra Hamsuns hjemsted er den vakreste (!) eller at man kan få Møsbrømm i Fauske?

Jeg har vært i Nordland med DRIV (om Knut Hamsun), i Rogaland med Gikk Moe på di, tro? (om Jørgen Moe) og i Sogn og Fjordane med en jubileumsforestilling på Bokbåten Epos. Mange flotte steder og ulike opplevelser. Kommentaren jeg husker best er: "Er du Klovnen Knut?" Det var ei lita jente i Flåm som spurte og det fikk meg til å lure på om jeg hadde tatt for mye sminke på. Egentlig sier det vel mest om hva hun husket fra sistgang båten hadde vært i bygda.

Nå er det sesongslutt og tid for å gjøre opp regnskap. På alle måter. Jeg er inne i et fruktbart samarbeid med to andre fortellere, Øfst og Vestre, og sammen har vi det vi kaller LABO. Les om oss på scenefortelling.no. Vi jobber på Linderud skole som fortellere og bruker pengene på å hente inn folk vi vil jobbe med. Denne høsten har vi særlig jobba med sanger og vokalcoach Ruth Wilhelmine Meyer. Gjennom flere år har hun hjulpet oss til å bruke stemmen. Jeg husker vi brukte hele det første året å å stå og bevege oss stemme-hensiktsmessig og vi terper fremdeles på de samme teknikker. Hun utfordrer oss på mange plan og nå jobber vi med et bestemt materiale. Folk sier ofte at fortelling er som musikk og vi tester hvorfor og hvordan og tvinger oss selv til å tenke nytt.

Men nå er det tid for en pause til det nye året. Jeg ønsker alle kolleger og samarbeidsparter, og all verden, en riktig god jul.